Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg

Jeg lager en blogg. Jeg lager en til. Men jeg vil egentlig ikke at folk skal finne og lese den. Rettere sagt, jeg vil ikke at folk jeg kjenner skal lese den. Derfor reklamerer jeg ikke for bloggene mine noen steder. Ikke det at de er noe å skryte av noen av dem. Jeg er lite aktiv og jeg skriver ikke om ting folk bryr seg om. Men jeg vil gjerne ha kritisk kritikk på novellene jeg skriver, siden jeg vil gjøre alt jeg kan for å forbedre meg som “forfatter”. Men nå skal jeg prøve meg på en bloggside som er mer populær i Norge, og kanskje jeg skal skrive om ting som interesserer folk, så får vi se hvordan det går med blogg-aktiviteten min.

Plakaten, tentamen

Jeg brukte et av de forrige inleggene mine som inspirasjon til en kort novelle jeg skrev til tentamen. Den er skrevet på nynorsk, som er hovedmålet mitt. Karakteren ble 6.

“Vil du komme på besøk til meg i kveld? Eg har akkurat kjøpt ein ny film, eg har høyrd at han er skikkelig bra.”  Ho kjente at magen vrengte seg, men på ein god måte. Ho raudna litt før ho svarte. “Ja, så klart eg vil!” Ho sendte ham de mest sjarmerande smilet ho kunne, og dei blei einige om at ho skulle komme klokka ti same kveld.

Ho banka på døra o kjende sommarfuglane i magen. Håpar det er han som opnar og ikkje mora, tenkte ho nervøst. Og når døra blei opna var det heldigvis han som stod der. “Hei!” strålte han litt nervøst mot henne. Ho nikka venleg og gikk inn. “Vi kan ikkje sitte på stua, for foreldra mine er heime. Dei ser alltid på TV om kveldane. Er det OK for deg om vi sit på rommet mitt?” Ho lata som ho tenkte seg om, men svarte raskt ja.

Det viste seg at rommet hans var perfekt for filmsjåing. Stor mjuk sofa, flatskjerm og dempa belysning. Ho satte seg ned og kikka seg nøyare om i rommet. Heile rommet var eit typisk gutterom. Plakatar av bilar og band. Ho smilte fornøgd mot Led Zeppelin plakaten. Det gjekk eit lite støkk gjennom henne da ho la merke til alle dameplakatane på eine veggen. Boys will be boys, tenkte ho så og prøvde og ikkje glane for mykje.

Han sette seg ned ved sida av henne og starta filmen.”Kva film er det vi skal sjå eigentlig?” ho smilte sjenert. “Into the Blue, heitar han. Alle kompisane mine tykkjer han er dritrå.  Men vi får sjå.” Han smilte overbevisande og ho lente seg avslappa tilbake i sofaen.

Midt i filmen byrja ho å forstå kvifor filmen var så populær hjå kompisane. To råflotte jenter i bikini, og gjennom heile filmen hadde dei ikkje eit plagg meir på kroppen. Berre mindre. “Jessica Alba er så flott!” sa ho stønnande av misunning. “Ho er førebilete mitt.” Han nikka berre stumt, og ivrig. Ho kikka bort på ham. Han hadde vore stille og rar heile filmen. Vel, boys will be boys, tenkte ho igjen og kikka litt lattermild bort på filmen att.

Ho satt heime på Pc-en no. Jessica Alba, google. Der var plakaten som hang på rommet hans. Der var ho i bikini, og enda eit bilete i bikini. Og minst tusen andre. Brun og tynn. Førebilete hennar. Akkurat slik ho ville vere. Akkurat slik ho ikkje var. Ho var typisk norsk. Blond, litt brun og blåøygd. Alba var eksotisk, gylden og brunøygd. Ho blei oppgitt over seg sjølv. Ho var som ho var. Og ho var ikkje stygg, det visste ho. Ho var berre ikkje som henne.

Ho hadde aldri vert så usikker før. Men då ho fekk kjærast endra alt seg. Ei pen jente blei til ein trussel. Ei jente i ein film blei ein trussel. Alle jenter blei ein trussel. Tankar skapt av sjalusi blei snurra rundt og rundt som loopar i hovudet hennar til det blei galskap. Ho oppførte seg heilt normalt overfor han. Men kjente støkket kvar gong ho fekk auge på den plakaten av Jessica Alba på rommet hans. Jessica Alba hadde vert forbilde hennar. No var ho òg blitt ein besettelse som ho delte med kjærasten sin.

Han bryr seg berre om korleis ho ser ut, han skjønnar ikkje at det berre er juks alt saman heller. Airbrush. Photoshop. Redigering. Kvifor kunne han ikkje berre skjønne det? Innsjå at det ikkje var ekte? Ho er ikkje så perfekt som han trur! Kanskje skjønte han det, han brydde seg berre ikkje.

Ho kikka opp på plakaten. På midja og dei smale hoftene. På det lange gylne håret og dei smale elegante hendene. Dei brune låra og det breie, kvite smilet. Det smilet. Akkurat det smilet. Ho høyrde at han kom inn døra bak henne, svelgde gråten og snudde seg. Sendte ham sitt breiaste smil, men var så smerteleg klar over at det aldri ville vere like breitt som hennar sitt.

Plakaten

Hun visste at han ville byttet henne ut for motivet på den helvettes plakaten. Visste at hun aldri ville se ut som henne. Kroppen, jo, det ville ikke være problemet. Men hvordan kunne hun gjøre sine lyse øyne, som nå var fulle av tårer, mørke og dype? Hvordan kunne hun få smilet like bredt og leppene like fyldige? Idealkvinnen hans var så forskjellig fra det hun selv var. Derfor ble hun dratt i forskjellige retninger innvendig. “Han ville heller hatt henne, han ville heller hatt henne, han ville heller hatt henne!” En evig sang i hodet hennes. Hun hørte at han kom inn døren. Svelget gråten og snudde seg mot han. Prøvde seg på sitt bredeste smil, men visste så smertelig godt at det aldri kunne bli like bredt som hennes.